Kommunen, banken og GPG

Det er noe ironisk over at Tom-Einar Kristoffersen fra FrP kritiserer Sparebanken for å la markedskreftene styre. For det er det banken gjør når de ikke selger GPG til den pris de er budt. Banken mener prisen er for lav, og da blir det ikke noe salg. Sånn fungere markedskreftene. Tilbud og etterspørsel enkelt forklart. Man kan nesten tro at Tom-Einar Kristoffersen tar til ordet mot FrP's markedsliberalisme og deregulering. Samtidig bejubler Kristoffersen sin ordførers innsats for at det offentlige, Karlsøy kommune skal kjøpe anleggene. Ser ut for at FrP vil at stat og kommune skal privatisere sykehjem og skoler – og kjøpe fiskebruk.

Nå blir vel det hele enda mer merkelig, når undertegnede som er sosialist, mener at kommunen ikke skal gjøre noen forsøk på å kjøpe anleggene. En ideell tanke for en sosialist er jo at man gjennom kollektive løsninger (kommunen) tar hånd om produksjonsmidlene (anleggene etter GPG) til det beste for samfunnet (befolkninga i Karlsøy). Sånn er nå ikke i vår verden. Det er ikke en kommunal oppgave å eie fiskebruk. I tillegg så fungerer det sånn at skal kommunen få hånd om anleggene må kommunen overby andre potensielle kjøpere. Kommunens inntreden som kjøper vil drive prisen opp.

Kristoffersen skjønner heller ikke kritikken av ordfører. For egen del kan jeg bare opplyse om at det ikke er engasjementet som er kritisert, men blant annet rollekonfliktene som oppsto i denne forbindelse. Kritikken går også på at hemmelighold og mangel på informasjon samt at minimal tid til å behandle informasjonen på, vil gjøre politikernes beslutningsgrunnlaget dårlig. Det øker risikoen for å ta en dårlig beslutning. Jeg kritiserte også at ordfører, som ordfører ikke ville ta ansvar for initiativet til forhandlingene mellom Vanna Seafood og kommunen.

Bak kritikken ligger det også en visshet i at det ikke fins noen slags logikk i at et selskap som Vanna Seafood, eller noen andre, med proffe forretningsfolk, skulle betale ei leie for anleggene som var stor nok til å dekke alle kostnadene ved å eie anleggene. Da kan industriaktørene like godt eie anleggene selv – det ville koste like mye. Målet til Vanna Seafood må ha vært forflytte finansiell risiko fra seg sjøl og over på kommunen og befolkninga.

Vanna Seafood fant ikke grunnlag for å gå videre i forhandlingen med kommunen. Advokat Kenneth Mikkelsen ytrer at dette skyldes politisk uenighet som bygger på uriktig oppfatning av faktum. Hva salgs oppfatninger og hva slags faktum Mikkelsen henviser til er uklart. Det er heller ikke det hunden er begravet. Vanna seafood fikk antagelig ikke den makt og innflytelse over anleggene de ønsket seg og valgte derfor å bryte forhandlingen. Det er uhørt at en politisk diskusjon skulle få seriøse forhandlinger å bryte sammen. Da har man lite å forhandle om.

I formannskapsmøtet sist tok ordfører et oppgjør med diskusjonene som har versert i diverse organ. At ordfører som er vår eneste betalte heltidspolitiker ikke tåler at det diskuteres i diverse organ er ordførers personlige problem. Det er folkets rett å diskutere og ytre sin meining og det må bare ordfører finne seg i så lenge det både er ytringsfrihet og demokrati i vårt land. Rådmann Jan Hugo Sørensen problematiserer også ytringsfriheten. Ved å formidle bekymring over politisk uenighet i alvorlige saker har rådmann langt på vei advart folk mot å ytre seg kritisk mot ordfører og rådmanns gjøren og laden. Ordfører burde her gjøre rådmann oppmerksom på at han ikke skal blande seg inn med politiske ytringer.

Nå er ikke jeg sikker på at kommunens innblanding med tanke på kjøp av anleggene er helt over. Kan hende legger plutselig rådmann fram for kommunestyret et «godt» tilbud fra banken som det haster med å få avgjort. Dette skjedde vel kanskje ved kjøpet av Kassefabrikken, som fortsatt er uten aktivitet. Det skjedde også tidligere at kommunestyret avviste et overpriset kjøpstilbud fra banken på forretningsbygget i Vannvåg. Neste møte la rådmann fram et kjøpstilbud på halve summen. Dette virket da som rene røverkjøpet og bygget ble kjøpt. Det var heller aldri noe egentlig behov for et slikt kommunalt bygg og det står i dag fortsatt halvtomt etter utallige ombygginger.

Kommunens innblanding som forhandlingspart og eventuell kjøper av GPG har sannsynligvis forheftet salgsprosessen med iallfall en måned, kanskje mer. Så lenge kommunen er aktivt med som eventuell kjøper, vil andre interessenter holde seg unna, og banken vil kanskje holde dem på avstand. Dette fordi banken vet at et kommunestyre ikke opptrer som en rasjonell forretningsmann og derfor kan finne på å betale mer for anleggene enn markedsverdi. Et kommunalt kjøp er det kun banken som tjener på.

Jan Olsen
Karlsøy SV