Marsjen i Toftefjorden

Bautaen er reist i Toftefjorden av Stiftelsen for Jan Baalsruds minnemarsj og Karlsøy kommune, til minne om de omkomne etter Brattholm-tragedien. Bautaen er bygd av 11 runde steiner, hentet i Veggefjorden, og de skal symbolisere de 11 om bord som ofret livet i tragedien. I bunnen av fjorden står det i dag et monument til minne om tragedien som fant sted her inne 30. mars 1943. Den ble starten på Jan Baalsruds dramatiske flukt gjennom Troms mot svenskegrensen - og slutten på livene til elleve norske kommandosoldater fra Kompani Linge som hadde kommet fra Shetland med fiskeskøyta Brattholm dagen før.

Historien
I Karlsøy bygdehistorie er historien om Jan Baalsrud nedskrevet slik:

 Den 29. mars 1943 om kvelden kom så motorkutter Brattholm inn til Toftefjord på Rebbenesøy, der det den gang bare bodde en familie. Båten kom direkte fra Shetland, med norsk splittflagg oppe, og med delvis uniformkledde deltakere, alle søringer. Noen var fra det berømte Kompani Linge. Gruppa var på ialt 12 mann, derav 4 militære, med løytnant Sigurd Eskeland som leder.

Det har i ettertid vært diskutert hva oppdraget egentlig var. De opprinnelige planer gikk visstnok ut på å etablere sabotasjegrupper som skulle ødelegge flyplasser, oljelagre og skipsinstallasjoner rundt i fylket. Seinere blei oppdraget redusert til å danne en hemmelig militærorganisasjon som skulle være til nytte ved en eventuell seinere
invasjon. Båten hadde med våpen, ammunisjon og utstyr med tanke på ei slik gruppe, ialt 8 tonn, som skulle landsettes som depoter. Deretter skulle båten returnere. Kodenamnet for ekspedisjonen var Martin Red .

Meininga var visstnok å gå inn Malangen, men forholda her tvang båten til å snu og søke land lenger nord, selv om de her hadde dårligere med kontakter og informasjon.

Gruppa tok straks kontakt med folk i Mikkelvik og på Bromnes, for å få skyss videre til sine kontaktledd i Tromsø. Likeså tok de kontakt med et par menn på Bøtnes på Grøttøy, Jenberg Kristiansen og Sedolf Andreassen. De sa seg villig til å finne skjulested for lasta.

Allerede dagen etter ankomsten begynte det derfor å bli kjent i området at denne merkelige båten lå der. Kontaktene, som frykta nazistiske provokatører, blei skremt, og meldte fra til lensmannen på Karlsøy. Han meldte da videre, både til det norske og det tyske politi i Tromsø.

Allerede den 30. mars om kvelden blei et tysk fly sendt utover øyene for å speide. Like etter kom så en tysk Schnell-Boot utover til Toftefjord, og mannskapet på Brattholm blei drept eller tatt til fange, etterat de hadde sprengt båten i luften.

I Tromsø blei de gjenlevende henretta. Bare en av de 12 overlevde. Det var fenrik Jan Baalsrud, som delvis skada, klarte å komme seg vekk fra Toftefjord og over til Sverige. Overalt fikk han hjelp til å komme videre, til tross for at folk visste de utsatte seg for alvorlig fare ved å hjelpe. Denne delen av den tragiske ekspedisjon er godt kjent fra boka og filmen "Ni liv" .

I ettertid er Baalsruds fluktrute rekonstruert. Vi kan derfor følge han i detalj de 4 døgn han brukte for å komme seg ut av vårt område og over til fastlandet.

Allerede samme kveld som tyskerne kom, blei han rodd over Vargesundet til Hersøy av ungjentene Olaug Idrupsen og Dina Pedersen, til familien Pedersen på Haugland. Olaug var da sammen med familien rømt fra Toftefjord til Hersøy, da skytinga tok til. Om natta blei han ført videre med båt til Jakoba Jensen i Mariagård ved Mikkelvik. Turen videre gikk til fots i vårtung snø til Fagerfjord, der han overnatta hos Nelle og Leonard Johansen. Neste morgen gikk han til Ragnhild og Morten Hansen på Karanes, og overnatta der. Så gikk turen videre innover Dåfjord til Jermine og Arthur Olsen på Elva i Dåfjordbotn, og over fjellet til Langsund. Her kom han ned hos familien Heika på Kopperelv. Neste stopp var hos Elna og Einar Sørensen i Bjørnskar. Herfra blei Jan Baalsrud om natta ført i båt over Grøtsund til Snarby, av Einar og Bernhard Sørensen. Dermed var han ute av vårt område, men det tok enda lang tid før han var i sikkerhet.

Men uten følger blei ikke ekspedisjonen. De to menn fra Bøtnes blei arrestert 5. april og sendt til fangeleir i Tyskland. Det samme skjedde med to oppgitte kontaktmenn i Tromsø.

I ettertid kan det se ut til at ekspedisjonen i alle fall var dømt til å mislykkes. Folket ombord i Brattholm mangla tydelig all kjennskap til de lokale forhold på kysten, og tyskernes terrorstyre. De gikk derfor fram med en åpenhet som måtte vekke mistanke og frykt. Det er fristende å si at om ekspedisjonen ikke var blitt stoppa allerede i starten, er det trulig at den seinere ville ha blitt rulla opp -- og da med meget større sivile tap, slik som Arnøytragedien bare 4 måneder seinere.